De økonomiske og sosiale forskjellene i verden har økt de siste årene. Nå har koronapandemien gjort dem mer synlige enn noensinne.
Verdens rike land ser nå endelig slutten på koronakrisen og nærmer seg en gradvis gjenåpning, mens våre partnere melder om økende brudd på grunnleggende rettigheter, økte statlige gjeldsbyrder, tilnærmet null i skatteinntekter og helsesystemer nær kollaps.
Mens vi i Norge diskuterer om vi kan reise på ferie til utlandet i juli, sloss folk i Afrika og Latin-Amerika mot en pandemi som har gjort en allerede krevende hverdag enda mer vanskelig.
Folk som allerede hadde det tøft, står nå overfor ytterligere utfordringer. Uformell sektor er spesielt hardt rammet. Her finner mange kvinner, unge, urfolk, personer som bryte med normer for kjønn og seksualitet, og andre marginaliserte grupper arbeid, og de har nå mistet både jobb og inntekt.
ZIMBABWE
PALESTINA
FAKTA
Med utgangspunkt i Oxford Dictionary kan ulikhet (inequality) defineres som: «en tilstand der noen er ulike, særlig i status, rettigheter og muligheter» (UNDESA, 2015). Begrepet ulikhet kan med andre ord henvise på forskjellige typer ulikhet, og handler ikke kun om økonomi. Ulikhet mellom kjønn, klasser og etniske grupper er typiske andre måter å forstå ulikhet på.
FAKTA
«Myndighetenes håndtering av koronapandemien i Zimbabwe har gjort at folk har mistet jobb og inntekt, og dermed sliter med å fø familien sin», sier Janet.* Hun er aktiv i organisasjonen Zimbabwe Chamber of Informal Economy Associations (ZCIEA) som jobber for rettighetene til den uformelle sektoren i Zimbabwe. Deres medlemmer inkluderer blant andre gateselgere, bygningsarbeidere og avfallsplukkere og teller i 2021 om lag 290 000 medlemmer over hele landet.
Hun forteller også at helsesystemet har blitt svekket som følge av pandemien. «De offentlige sykehusene var dårlige fra før, men har blitt enda dårligere i det siste. Det er kun de private sykehusene som tilbyr tilfredsstillende behandling», sier hun. «Der har ingen av de fattige råd til å gå». Hun er også bekymret for helsepersonell som jobber under livsfarlige forhold, uten tilfredsstillende beskyttelsesutstyr.
*Janet er ikke hennes egentlig navn. Hun er anonymisert av sikkerhetsmessige årsaker.
ZIMBABWE
«Myndighetenes håndtering av koronapandemien i Zimbabwe har gjort at folk har mistet jobb og inntekt, og dermed sliter med å fø familien sin», sier Janet.* Hun er aktiv i organisasjonen Zimbabwe Chamber of Informal Economy Associations (ZCIEA) som jobber for rettighetene til den uformelle sektoren i landet.
Det er krav om å bruke munnbind på offentlig sted og alle skoler er stengt. Det har de vært i ett år. Å kjøpe nye munnbind og bruke de i henhold til forskrift har de færreste råd til. Myndighetene har innført portforbud fra klokken 20.00 til 5.30, noe som ikke bare er inngripende i seg selv, men har også gjort det enda vanskeligere for de i den uformelle sektoren til å komme seg til og fra jobb, blant annet fordi de ikke kan ta kollektiv transport før eller etter dette klokkeslettet. «Selv om både krav om munnbind og portforbud er tiltak for å stanse smitten, slår politiet altfor hardt ned på dem de mener bryter reglene. Terskelen for å gi bot eller gjennomføre en arrestasjon er lav», sier Janet.
*Janet er ikke hennes egentlig navn. Hun er anonymisert av sikkerhetsmessige årsaker.
Våre partnere i Palestina rapporterer om at pandemien fikk store konsekvenser for palestinere fra Vestbredden med jobb i Israel. På grunn av restriksjonene ble mange tvunget til å tilbringe månedsvis borte fra familiene sine eller måtte forlate jobben - med få muligheter til å finne ny jobb. Arbeid på byggeplasser i Israel fortsatte uten smittevern (Yaron & Shezaf, 2020), og mange arbeidere ble møtt med diskriminering og beskyldninger om smittespredning når de returnerte til Vestbredden. Våre partnere REFOMR og SFI bidro med informasjonskampanjer om smittevern, testing av arbeidere på grensekrysningene, og jobbet for at palestinske myndigheter skulle anerkjenne og gjøre noe med utfordringene på sin side.
PALESTINA
KAMBODSJA
De rike har blitt rikere og de fattige mye fattigere. Hele 86 prosent av de aller rikeste i verden er rikere i dag enn de var før pandemien. I utviklingsland finnes også rike eliter som har skodd seg på krisen, mange av dem med tette bånd til myndighetene. De aller fleste er fattigere enn de var for et år siden. Andelen ekstremt fattige i verden antas å øke med om lag 100 millioner som følge av krisen.
FAKTA
Amazoneier Jeff Bezos doblet sin formue fra 113 til over 200 milliarder dollar mellom mars og oktober i 2020. Gründeren av Facebook, Mark Zuckerberg, var i oktober 2020 hele 85 prosent rikere enn han var sju måneder tidligere, med en samlet formue på 101 milliarder dollar.
FAKTA
I Kambodsja forteller Ary* fra menneskerettighetsorganisasjonen Cambodian League for the Promotion and Defence of Human Rights (LICHADO) om stadig vanskeligere levekår for landets befolkning: «Den økonomiske situasjonen er prekær og verre nå i 2021 enn i 2020.» Ifølge henne har ikke myndighetene gitt noe støtte til utsatte grupper, med unntak av en tidsbegrenset subsidiering av tekstilarbeideres lønninger, og et marginalt pengebeløp til internt fordrevne flyktninger. Sistnevnte ble finansiert av internasjonal bistand. Hun forteller at svært mange har mistet jobben, og pengeoverføringer fra slektninger i utlandet har stoppet opp.
Som menneskerettighetsorganisasjon i en ettparti-stat er det utfordrende å ytre seg offentlig og kreve endring. Det offentlige rommet har krympet under pandemien, kan Ary fortelle. «De siste månedene har myndighetene intensivert overvåking og slått ned på protester». Organisasjonen jobber til vanlig både med sosialt arbeid og politisk påvirkning. Den siste tiden har det blitt mer av det første og mindre av det andre på grunn av frykt for represalier.
Hun forteller også at landets tette bånd til Kina er et problem. Da det for eksempel ble kjent at et nytt virus hadde oppstått i Kina og begynte å spre seg internasjonalt, bagatelliserte Kambodsjas myndigheter faren. Nå inngås kontrakter om vaksiner og annet medisinsk utstyr, men dette gjøres uten innsyn eller noen form for parlamentarisk kontroll.
*Ary er ikke hennes egentlig navn. Hun er anonymisert av sikkerhetsmessige årsaker.
KAMBODSJA
I Kambodsja forteller Ary* fra en av Norsk Folkehjelps partnere, menneskerettighets-organisasjonen Cambodian League for the Promotion and Defence of Human Rights (LICHADO) om stadig vanskeligere levekår for landets befolkning: «Den økonomiske situasjonen er prekær og verre nå i 2021 enn i 2020.» Ifølge henne har ikke myndighetene gitt noe støtte til utsatte grupper, med unntak av en tidsbegrenset subsidiering av tekstilarbeideres lønninger, og et marginalt pengebeløp til internt fordrevne flyktninger. Hun er spesielt bekymret for den økende gjeldsbyrden blant de fattigste. Landet ligger på topp av en dyster statistikk over antall mennesker som tar livet sitt fordi de ikke kan betale tilbake gjeld. «Bankene og de nasjonale mikrofinans-institusjonene gir fattige folk lån, selv om de vet at de ikke vil klare å betale tilbake innenfor de korte fristene de setter». LICHADO har fremmet krav om at finansinstitusjonene ikke kan frata låntakerne land og eiendeler, og nylig underskrev de sammen med mer enn etthundre andre organisasjoner et brev til myndighetene, hvor de krever at gjeldskravene utsettes. «Å gå flere organisasjoner sammen har vært en måte å håndtere det innskrenkede ytringsrommet på», sier hun.
*Ary er ikke hennes egentlig navn. Hun er anonymisert av sikkerhetsmessige årsaker.
Menneskerettigheter og demokrati har også blitt både svekket og satt ytterligere under press det siste året.
HONDURAS
Vår partner MADJ i Honduras forteller at da det ble innført portforbud som varte fra mars til juli 2020 begrenset dette bevegelses-friheten sterkt. Folk var redde for å bevege seg, selv til stedene der det var matutdeling, på grunn av veisperringer, mer militære i gatene, og frykt for hva som ville skje om de ikke rakk hjem før portforbudet. MADJ selv måtte gå til rettsapparatet med krav om at de som menneskerettighets-forsvarere og aktive i lokalradio skulle få tillatelse til å bevege seg fritt. Ifølge organisasjonen ville ikke myndighetene gi dem slik tillatelse fordi de ikke ønsket å bli sett i kortene for manglende håndtering av pandemien.
HONDURAS
I en rekke land har nasjonale myndigheter innført strenge lover og tiltak som har innskrenket menneskers grunnleggende friheter, som retten til å forsamle seg og ytre seg fritt.
Samtidig har sivilsamfunn verden over respondert umiddelbart på krisen med å kritisere myndigheters manglende eller gjennomgripende tiltak, foreslå alternative løsninger, og å kjempe for grupper som særlig rammes av pandemien – til tross for at dette setter deres egne liv og sikkerhet i fare.
Les også:
Fattigdom og ulikhet er nemlig to sider av samme sak, og begge må bekjempes med fordelingspolitikk.
Ulikhetspandemien gir klare anbefalinger om hva vi gjennom norsk utviklingspolitikk kan gjøre med dette. Den gode nyheten er at mange av grepene også er god langsiktig utviklingspolitikk:
Økt støtte til sivilsamfunn og fagbevegelse
Som menneskerettighetsorganisasjoner og fagbevegelse. Disse utfordrer maktkonsentrasjon og her er det spesielt viktig med lokale sivilsamfunnsaktører som jobber for demokratiske rettigheter, åpenhet om offentlige budsjetter, og som kjemper mot korrupsjon og ulovlig kapitalflukt. Vi vet at fagbevegelsen er effektive i kampen mot slaveliknende arbeidsforhold og et anstendig arbeidsliv. Norge må gi en kraftig økning i støtten til styrking av arbeiderrettigheter og sosial dialog.
Som menneskerettighets-organisasjoner og fagbevegelse. Disse utfordrer maktkonsentrasjon og her er det spesielt viktig med lokale sivilsamfunnsaktører som jobber for demokratiske rettigheter, åpenhet om offentlige budsjetter, og som kjemper mot korrupsjon og ulovlig kapitalflukt. Vi vet at fagbevegelsen er effektive i kampen mot slaveliknende arbeidsforhold og et anstendig arbeidsliv. Norge må gi en kraftig økning i støtten til styrking av arbeiderrettigheter og sosial dialog.
Offentlige og universelle velferdstjenester for alle
Norsk bistand bør i større grad prioritere utviklingen av offentlige, universelle helse- og utdannings-systemer og trygdeordninger. Det er land med solide velferdssystemer og høy grad av tillit som har klart seg best under pandemien.
Rettferdig finansiering
Blant annet gjennom skatt. IMF varsler nå at rike må skattlegges mer for å bekjempe ulikhet, hvis ikke risikerer vi økonomisk stagnasjon og økt sosial uro. Norge bør øke innsatsen både i bistandsprogrammet Skatt for utvikling og i kampen mot kapitalflukt og skatteparadis. I tillegg må gjeld slettes. Fattige lands gjeldsbyrder har skutt i været under pandemien og ført til gjeldskriser på toppen av pandemi og økonomisk krise.
Styrket internasjonalt samarbeid om vaksiner
Vi må kreve mer åpenhet fra legemiddelselskapene, rettferdig prissetting og overføring av teknologi til land i sør, og den internasjonale organiseringen av vaksiner må gjøres på en bedre og mer koordinert måte enn i dag. Norge bør innta en brobyggerrolle i Verdens handelsorganisasjon for å endre det internasjonale patentregelverket for vaksiner.
Den bunnløse urettferdigheten som preger verden har blitt både større og mer synlig under pandemien, og hemmer både bekjempelse av pandemi og økonomisk utvikling på lengre sikt. Å utfordre makt og urettferdighet er mange steder både ulovlig og farlig, nettopp fordi det nytter. Derfor må Norge være der og støtte folk i deres egne kamper, og på folks egne premisser.
Dette er selvsagt ikke nytt, men det er ekstra viktig nå.
Bli medlem i Norsk Folkehjelp:
Vipps: Valgfritt beløp til #10145
Kontonummer: 1503 18 47793
Krisekonto: 5005.14.00000
